Slagmark – Israels historie 1945-2009

Kapittel 4: 1949-1956
Håpet om fred blir knust

Du skal hente jøder. Si at de må komme raskt. Hva om irakerne plutselig ombestemmer seg og opphever loven? Dra og hent dem raskt!»
Dette var David Ben-Gurions beskjed til Shlomo Hillel da sistnevnte besøkte statsministeren den 27. mars 1950 for å spørre hvor mange jøder han skulle ta med fra Irak til Israel i lys av den vanskelige økonomiske situasjonen i den jødiske staten. Før han traff Ben-Gurion, hadde Hillel truffet Jewish Agencys leder, Levi Eshkol, og andre israelske ledere som mente at situasjonen var altfor vanskelig, og landet hadde altfor lite penger til å ta imot immigranter. Men Ben-Gurion var av en annen oppfatning. Han forsto nødvendigheten av å hente immigranter så raskt som mulig.
De første årene etter 1948 var virkelig tøffe tider for den nyfødte staten. Jødene kjempet i en økonomisk motvind av orkans styrke. I løpet av noen få år ble den jødiske befolkningen i Israel mer enn fordoblet, og innbyggerne måtte betale for denne immigrasjonen samtidig som de skulle finansiere en krig og bygge opp et levedyktig forsvar.
Før 1948 hadde 15 prosent av den palestinske eksporten gått til araberlandene, men nå boikottet de Israel. I tillegg var mange fabrikker, slik som den ved Dødehavet som produserte kalium, satt ut av spill, og produksjonen i oljeraffineriene i Haifa falt drastisk. Mange av de beste frukthagene ble dessuten ødelagt i krigen, så produksjonen av appelsiner nådde et bunnivå sammenlignet med før krigen. Det nasjonale flyselskapet El Al var et av firmaene som merket det økonomiske presset disse årene. I et internt memo fra august 1949 sto det: «Ledelsen har bestemt at det å anskaffe enda en sykkel vil være en unødvendig utgift i lys av selskapets økonomiske problemer.»
Det varte ikke lenge før regjeringen så seg nødt til å begynne med rasjonering av mat og klær. På menyen sto det blant annet én liten porsjon kjøtt og to egg i uka, og nesten alt annet av mat og klær var rasjonert til fastsatte priser. Folk sto i lange køer utenfor butikkene for å kjøpe noen få varer som ofte hadde gått ut på dato.

Ørnene risikerer livet over Rødehavet

Første prioritet for den israelske regjeringen var å hente europeiske jøder til Israel. På første plass i køen sto alle overlevende fra Holocaust som bodde i flyktningleirene i Tyskland, Østerrike og Italia. Mellom september 1948 og august 1949 ble 52 flyktningleire stengt, og alle flyktningene reiste til Israel via Marseille og Bari. Samtidig kom det også 25 000 flyktninger fra de britiske interneringsleirene på Kypros. Men selv om de fleste av flyktningene på Kypros ble løslatt da Staten Israel ble opprettet, nektet britene å løslate den siste gruppen på 11 000 jøder i «militær alder» før krigen var over i februar 1949.
Samtidig begynte også regjeringen å hente hjem store grupper av jøder fra østeuropeiske land. Store grupper av bulgarske, jugoslaviske, rumenske og polske jøder immigrerte mellom våren 1948 og høsten 1950. Men da Sovjetunionen begynte å legge press på Warszawa og Bucuresti, ble grensene stengt for de polske jødene i september 1950 og for de rumenske jødene i februar 1952. Men da hadde allerede 100 000 polske og 120 000 rumenske immigranter kommet til Israel.
Men selv om immigrasjonen fra Europa var imponerende, var det bare blåbær sammenlignet med de skarene av jøder som kom fra araberlandene. En av de mest sagnomsuste operasjonene fra denne perioden var «Operasjon flyvende teppe». Britiske og amerikanske fly fra blant annet et selskap med det forfrosne navnet Alaska Airlines, brakte 49 000 jøder til Israel på 380 flyvninger mellom juni 1949 og september 1950. De fleste av dem var jemenittiske jøder, men en håndfull kom fra Djibouti eller Eritrea.
Etter at FN stemte for delingsplanen, startet muslimer et opprør i Jemens hovedstad Aden, der 82 personer ble drept og mange jødiske hjem ble rasert. De fleste jødiske butikker ble ødelagt, og det jødiske samfunnet ble lammet. Jødene reagerte med å samle seg i Forløsningsleiren (Mahane Geula på hebraisk) i Aden, men på denne tiden var Aden en britisk kronkoloni, og de britiske styresmaktene ville ikke ha noen jødisk immigrasjon til Israel. De jødiske flyktningene fikk ikke tillatelse til å forlate Aden før i 1949.
De jemenittiske jødene hadde aldri sett et fly før, men de hadde lest den bibelske profetien i Jesaja 40,31: «Men de som venter på Herren, får ny kraft; de løfter vingene som ørnen, de løper og blir ikke utmattet, de går og blir ikke trette.» For å berolige de jemenittiske jødene malte Alaska Airlines en ørn med utstrakte vinger over flydørene.
Passasjerene hadde imidlertid problemer med å forstå hvordan man skal oppføre seg om bord i et moderne transportmiddel. En gang kom en av passasjerene inn til pilotene for å servere dem varm te. Pilotene var forundret, siden de ikke hadde noe utstyr om bord til å koke vann med, og da en av dem gikk ut i kabinen for å sjekke, oppdaget han til sin forskrekkelse at noen av passasjerene hadde tent bål midt i kabinen.
Mange av flyene ble utrustet med ekstra drivstofftanker for den lange turen. Man fryktet at alle passasjerene og besetningen ville bli drept hvis de ble tvunget til å mellomlande i et araberland, og mange av flyene ble også beskutt av araberne. Noen av dem fikk til og med kulehull i skroget. I tillegg til alt dette ble flyplassen i Tel Aviv bombet uopphørlig. Men likevel gikk ikke et eneste liv tapt under hele operasjonen. Et av flyene ble tvunget til å lande før det kom helt fram til rullebanen i Asmara, men selv om det var fullastet med bensintønner, begynte det ikke å brenne.
Det var bare ett fly som gikk tomt for drivstoff og ble nødt til å nødlande på en flyplass i fiendtlig territorium. Da den snarrådige piloten Bob Maguire landet i Port Sudan i Egypt, fortalte han myndighetene at han trengte ambulanser for å frakte de syke passasjerene sine til sykehus med en gang. De spurte ham hvorfor han trengte det, og svaret var at de hadde kopper. Ikke lenge etter ga myndighetene ham drivstoff og oppfordret ham til å forlate Egypt så snart som mulig.
De fleste flyene hadde også mange flere passasjerer om bord enn det som var tillatt. C-46-flyene hadde 76 passasjerer; nesten 30 flere enn de var godkjent for. Og DC-4-flyene hadde 150 passasjerer, selv om de bare hadde sitteplasser for 60 personer.
Flyene tok som regel av fra basen i Asmara i Eritrea om morgenen, og derfra fløy de til Aden der de plukket opp passasjerer og fylte drivstoff. Så fløy de nordover langs Rødehavet til Israel, der de landet i Tel Aviv. Og på grunn av alle bombeangrepene fløy de videre til Kypros der flyene parkerte over natten. Alt dette førte til at besetningen gjerne hadde arbeidsdager på mellom 16 og 20 timer.

Den andre hjemkomsten fra Babylon

Den største gruppen immigranter som kom til Israel i denne perioden, var de irakiske jødene. Helt siden kong Nebukadnesar erobret Jerusalem, ødela templet og tok jødene som fanger til Babylon i 586 før Kristus, har det bodd jøder i Babylon, og det jødiske samfunnet her har faktisk hatt en svært viktig rolle blant alle verdens jøder. Det var her den babylonske Talmud ble skrevet.
Da Irak gikk til krig mot Israel, benyttet myndighetene krigen som et påskudd til å erklære unntakstilstand. Folk kunne bli arrestert, forhørt, torturert og fengslet ved den minste mistanke, og de første som fikk lide for dette, var selvfølgelig jødene. Inntil det britiske Palestinamandatet opphørte, ble posten sendt som vanlig mellom de to landene. Men da mandatet nærmet seg slutten, samlet britene opp all post og overleverte den i ni store sekker til de irakiske myndighetene. Sensoren i forsvarsdepartementet hadde fått tak i denne posten siden den angivelig inneholdt bevis på kontakt med fienden i krigstid.
Flere hundre jøder ble arrestert sammen med alle brødre og søstre, onkler og tanter, naboer og venner som ble nevnt i brevene. Sionisme ble dessuten forbudt på lik linje med kommunisme, og alle som ble tatt til fange når de gjorde eller uttalte noe som kunne kalles for sionisme, kunne risikere lange straffer i arbeidsleir – eller til og med dødsstraff.
En av Iraks rikeste jøder, Shafiq Addas, var i lang tid blitt betraktet mer som iraker enn jøde. Ingen jøder var så assimilert som Addas, og det gikk rykter om at til og med kongen ofte besøkte hjemmet hans i Basra. Men etter at avisene begynte å hevde at han var sionist og kommunist, ble han arrestert og tiltalt for å drive med kommunisme og sionisme: Mer enn 20 vitner talte imot Addas, men da det var forsvarets tur, avbrøt rettspresidenten advokaten og sa at det var unødvendig å sløse bort tiden på flere vitnesbyrd. Kort tid etter ble Addas dømt til døden og hengt rett utenfor hjemmet sitt i Basra.
På grunn av Addas’ skjebne begynte de fleste irakiske jøder å forstå at antisemittismen ikke bare rammet de fattige jødene, og ønsket om å reise opp til Sion blusset opp blant dem. I mars 1950 ga det irakiske parlamentet sin tillatelse til at jødene kunne emigrere hvis de først frasa seg sitt irakiske statsborgerskap. Den irakiske regjeringen forsikret emigrantene om at hjemmene, forretningene og bankkontoene som de etterlot seg, ville bli solgt og pengene sendt til de rettmessige eierne. Men den 10. mars 1951, dagen etter at fristen var gått ut for å søke om utreisevisum, ombestemte regjeringen seg og opplyste at alle eiendeler og bankkontoer ville tilfalle regjeringen.
Den irakiske regjeringen ga også sin tillatelse til at Israel kunne hente emigrantene med fly, på betingelse av at flyene mellomlandet i det nøytrale Kypros på vei til Israel. I mai 1950 begynte «Operasjon Ali Baba», som var kodenavnet på flytransporten til Israel. Da operasjonen var over i desember året etter, hadde 113 000 jøder foretatt reisen til Israel. Senere fikk noen jøder også tillatelse til å reise via Iran, slik at totalt 121 000 irakiske jøder fikk immigrere til Israel.
Det kom også store grupper av jøder fra andre land i Midtøsten. Nesten hver eneste én av Libyas 23 000 jøder immigrerte til Israel mellom 1949 og 1951. Fra Syria og Libanon kom det 14 000 immigranter, og fra Tyrkia kom det 33 000 immigranter. Mellom 1948 og 1956 kom det dessuten cirka 39 000 persiske immigranter til Israel, og de fleste av dem var meget fattige.
Mange av de egyptiske jødene hadde levd i relativ velstand før andre verdenskrig, men da den egyptiske nasjonalismen blomstret etter krigen, måtte jødene og andre minoriteter betale prisen. Og for jødene ble situasjonen bare verre etter november 1947. I august 1949 fikk de egyptiske jødene lov til å emigrere, men regjeringen konfiskerte så godt som all eiendom og eiendeler fra dem som ville reise fra landet. De 20 000 jødene som kom seg ut av Egypt, var svært fattige da de kom til Europa, og 7000 av dem valgte å fortsette reisen til Israel.

Det fargerike hjemlandet

Immigrasjonen fra araberlandene betydde at Israels befolkning endret karakter på en dramatisk måte i løpet av bare noen få år. Før 1939 var omtrent 89 prosent av verdens jøder askenasiske, mens kun 11 prosent var sefardiske.1 Men denne situasjonen endret seg kraftig da seks millioner askenasiske jøder ble drept under andre verdenskrig. Før krigen hadde nesten all organisert sionisme vært rettet mot de askenasiske jødene i Europa og Nord-Amerika, og Sionistorganisasjonen hadde nesten totalt oversett de sefardiske jødene.
Da Staten Israel ble opprettet, bodde det anslagsvis 650 000 jøder i landet, men da den første folketellingen ble foretatt et halvt år senere, fant man at det bodde 712 000 jøder og 69 000 arabere i staten. Mellom 1948 og 1953 kom hele sju prosent av hele den jødiske diasporaen til Israel, noe som betydde at befolkningen ble fordoblet på bare fire og et halvt år. Og før utgangen av 1956 var den nesten tre ganger så stor, med 1 667 000 innbyggere.
Og siden en stor del av immigrantene var fra araberlandene, betydde det at andelen sefardiske jøder i landet økte fra 25 prosent i 1948 til 45 prosent i 1961. Dette fortonte seg som en etnisk revolusjon for statens ledere, som alltid hadde trodd at Israel ville være en vestlig utpost i Asia. Nå ble landet stadig mer orientalsk.

De nye israelerne møter veggen

Den lille, nyfødte staten var ikke rede til å ta imot så store grupper av immigranter og flyktninger. De fleste av dem var dessuten lutfattige, siden de enten var overlevende fra Holocaust eller mennesker som ble nødt til å flykte fra araberlandene uten eiendelene sine.
Mange av de første flyktningene som kom til landet, fulgte overlevelsesinstinktet og slo seg ned i de tomme husene som araberne hadde etterlatt seg i Haifa, Jerusalem, Jaffa og mange andre israelske byer. De 80 000 tomme, arabiske leilighetene kunne imidlertid bare romme 200 000 jødiske immigranter, og immigrasjonen fortsatte stadig.
Snart begynte Jewish Agency å importere prefabrikkerte hus, og et nasjonalt selskap, Amidar, ble grunnlagt for å bygge permanente hus så raskt og billig som mulig. En familie på fire fikk ett rom pluss et lite bøttekott der de kunne vaske klær og lage mat. I slutten av 1950 hadde Israel bygd 50 000 slike boliger, men det gikk altfor sakte. Jewish Agency ble også nødt til å innkvartere immigranter i kaserner og teltleire over hele landet. I begynnelsen av 1951 bodde det 97 000 menn, kvinner og barn i 17 000 telt i 53 leire. Hele 10 prosent av Israels befolkning bodde i telt på denne tiden.
I alle disse leirene ble maten servert i et sentralt kjøkken, klærne fikk man fra Jewish Agencys lager, regjeringen improviserte skoler for barna, og nesten alle voksne var arbeidsledige. Immigrantene var dessuten avskåret fra de sosiale omgivelsene de var vant til, og det oppsto mange problemer da flyktninger fra Europa, Asia og Nord-Afrika måtte sove i samme telt. I begynnelsen av 1952 hadde nesten 40 000 av immigrantene gitt opp håpet om å få et godt liv i Israel, og de emigrerte til Europa, Nord- og Sør-Amerika eller det britiske samveldet.
Da israelerne ikke lenger hadde flere hus å innkvartere flyktningene i, begynte de å kjøpe telt fra britiske militære overskuddslagre i India. I løpet av 1949 ble hele 250 000 immigranter innkvartert i militærkaserner og teltleire, og senere ble de flyttet til transittleire. Kostnadene var skyhøye. Man regnet med at det ville koste 3000 dollar å integrere hver enkelt immigrant, og selv om man brukte hele statsbudsjettet på immigranter, ville det ikke være nok penger.
I 1950 hadde situasjonen blitt så vanskelig at de ikke lenger hadde telt til nye immigranter, og mangelen på mat var prekær. I flyktningleirene ble all mat rasjonert, og matinspektørene måtte bære pistoler for å kunne beskytte seg mot sultne og aggressive immigranter. Arbeidsløsheten var et kapittel for seg. I tillegg til alle flyktningene i leirene, var 30 000 av de «gamle» israelerne også uten jobb. Mange av de immigrantene som hadde vendt tilbake til Sion med høye forhåpninger om livet i det jødiske hjemlandet, fikk sine drømmer knust.
Folks misnøye med økonomien ga seg også utslag i det politiske bildet. Herut, den politiske arvtakeren til Etzel, fikk ofte æren for å ha tvunget britene til å forlate landet og dermed åpnet døren for at Staten Israel kunne bli opprettet i 1948. Men selv om dette i begynnelsen skulle vise seg å være positivt for Herut, viste det seg snart at de også måtte ta noe av skylden for den dårlige økonomien. Israelske kynikere oppsummerte problemet i en enkel vits: «Hvorfor fikk Herut 14 mandater i det første valget til Knesset i 1949?» «Fordi de sparket ut britene.» «Hvorfor fikk Herut bare åtte mandater i det andre valget til Knesset i 1951?» «Fordi de sparket ut britene.»

Den nyfødte staten tar form

En annen utfordring i løpet av de første årene var at jødene i Israel måtte bygge opp alle de institusjoner man behøver i en moderne stat i det 20. århundre. Og dette var ingen enkel oppgave. Britene hadde etterlatt seg et eneste kaos da de trakk seg ut i mai 1948. Da de trakk seg ut fra de forskjellige områdene, gjorde de ingenting for å overlevere det administrative ansvaret til nye myndigheter, og dette skapte et vakuum over hele landet. Politivesenet eksisterte ikke lenger, postvesenet lå i ruiner, og landet var ikke lenger med i den internasjonale postunionen.
Den FN-kommisjonen som var blitt utnevnt for å iverksette Generalforsamlingens resolusjon 181, rapporterte at fordi mandatets regjering hadde nektet å samarbeide med dem når det gjaldt overleveringen av myndighet, var det brutt ut totalt kaos i Palestina. Dermed ble jødene nødt til å bygge opp alle institusjoner og myndighetsapparater helt fra grunnen av. Den arabiske siden, derimot, gjorde ikke noe forsøk på å bygge opp en egen stat. De forkastet tanken på en arabisk stat i deler av Palestina og satset alt på å tilintetgjøre den nye jødiske staten.
Den 25. januar 1949 ble det første nasjonale valget holdt. Ben-Gurions parti Mapai vant overlegent og fikk 46 mandater i Knesset, mens det venstreradikale Mapam ble det nest største partiet med 19 mandater. Det var åpenbart at Mapai ikke hadde nok mandater til å danne regjering på egen hånd, og Ben-Gurion erklærte at han var villig til å starte forhandlinger med alle partier «bortsett fra Herut og kommunistene». Det var tydelig at den gamle feiden med revisjonistene og Begin ikke var glemt.
Da Israels første demokratisk valgte regjering ble dannet den 8. mars, var følgende partier med i koalisjonen: Ben-Gurions eget Mapai, Den forente religiøse fronten, Fremskrittspartiet, De sefardiske og orientalske samfunn og Nasarets demokratiske liste, som hadde to arabiske representanter fra Josef og Marias hjemby.
Den politiske virkeligheten i det første Knesset skulle komme til å bli representativ for alle de første 60 årene av Staten Israels eksistens. Ingen politiske partier har noensinne fått så mange mandater at de kunne danne en flertallsregjering på egen hånd, og alle regjeringer har vært avhengige av å få med seg flere småpartier for å danne en regjeringskoalisjon med flertall i Knesset. Mapai, som dominerte den israelske politikken de første 30 årene, fikk aldri mer enn 38,2 prosent av stemmene, og inntil 1974 klarte ingen andre partier å klatre over 20 prosentstreken. Dette forklarer hvorfor småpartiene alltid har hatt relativt stor makt i koalisjonsforhandlingene i Israel.
Noe av det første Knesset bestemte, var at det skulle utpekes en israelsk president. Det var aldri noen tvil om at Chaim Weizmann skulle få denne jobben. Det virkelige spørsmålet var hvor stor innflytelse Weizmann skulle få på den nye republikkens politikk. Som statsminister ønsket Ben-Gurion selvfølgelig å beholde mest mulig makt på sitt eget kontor, så han var raskt ute med å forsikre seg om at Israels president bare skulle være en symbolsk figur. Det er ingen hemmelighet at Weizmann ble skuffet over den rollen han fikk i Israel. «Jeg er en fange i Rehovot,»2 sa Weizmann til sin omgangskrets.
Den 11. mai samme år ble Israel også innlemmet som det 59. medlemmet i Forente Nasjoner.
Da det første Knesset ble valgt, var det underforstått at en av de første oppgavene var å utforme en grunnlov, men det tok ikke lang tid før Ben-Gurion og Mapai forkastet disse planene. For det første mente statsministeren at det var galt at staten skulle ha hastverk med å ta på seg en juridisk tvangstrøye. Dessuten hadde Knesset mange andre viktigere gjøremål ettersom Israels befolkning var i sterk vekst, de hadde mange nye immigranter å ta hånd om, og de måtte hanskes med trusselen om en arabisk invasjon.
I tillegg var det sterk uenighet om dette sentrale temaet mellom flere koalisjonspartier. De religiøse partiene ville at Bibelen skulle danne grunnlaget for Israels grunnlov, mens andre partier i regjeringen totalt forkastet tanken på Guds eksistens, og de ville aldri gå med på noe slikt. Isteden vedtok Knesset «Overgangsloven», og i løpet av de kommende årene utviklet Knesset en rekke «grunnleggende lover» som omhandlet alle de temaene en grunnlov vanligvis omfatter. Per 2013 har Israel elleve grunnleggende lover.
Den første regjeringen satt bare ved makten i et og et halvt år før statsministeren trakk seg den 15. oktober 1950. To uker senere kom den andre regjeringen til makten. Nok en gang var det Ben-Gurion som var statsminister, og de samme partiene ble med i koalisjonen, men denne regjeringen klarte bare å holde vannet over hodet i tre og en halv måned før de trakk seg. Siden da har det gått slag i slag med nye israelske regjeringer. Fra 8. mars 1949 til 8. mai 2008 (17 962 dager), da Staten Israel feiret sitt 60-års jubileum, har Israel hatt 31 regjeringer, som i gjennomsnitt har sittet ved makten i 579 dager, eller ett år og sju måneder.
De første månedene holdt Knesset til i Tel Aviv, der de flyttet fra bygning til bygning. Men den 9. desember stemte FN for å gjøre Jerusalem til en internasjonal by, og Ben-Gurion bestemte seg for å handle. Nå var tiden kommet for å flytte hovedstaden opp til Jerusalem. «Det jødiske Jerusalem er en integrert og uadskillelig del av Staten Israel, på samme måte som det er en uadskillelig del av Israels historie, Israels tro og vårt folks ånd,» erklærte han da Knesset bestemte seg for å flytte til Jerusalem den 5. desember 1948.
I juli 1951 var det valg igjen. Mapai ble igjen det største partiet med 45 mandater, mens De generelle sionistene fikk 20 og Mapam fikk 15. Denne gangen fikk Herut kun åtte representanter. En stor del av forklaringen var antakelig at mange av de flere hundre tusen nye immigrantene fra araberlandene aldri hadde hørt om verken Herut, Begin eller Jabotinsky, men de visste at det var Ben-Gurions regjering som hadde ført dem til Det lovede land med ørnens vinger.
Ben-Gurion dannet en ny regjeringskoalisjon med åtte partier. Mapai hadde, som allerede nevnt, 45 Knesset-representanter, og de sju andre småpartiene i koalisjonen hadde totalt 20 representanter. Med andre ord var Mapai det klart dominerende partiet i regjeringen.
Da den israelske regjeringen ble opprettet, betydde det blant annet at Jewish Agency ikke lenger hadde noe mandat til å utføre de samme oppgaver som de hittil hadde gjort. Fra nå av tok Jewish Agency isteden over Mossads oppgave, som var å bringe immigranter til Israel. En viktig forskjell mellom dem var imidlertid at Jewish Agency kunne gjøre alt lovlig og synlig, siden de hadde regjeringens velsignelse til å bringe immigranter til landet.
I denne perioden ble også Israels nasjonale flyselskap startet. Den første flyvningen skjedde i september 1948, da Chaim Weizmann skulle fly fra Genève til Israel. Det nøytrale Sveits var ikke særlig begeistret for å ta imot et militært israelsk fly, og dermed omgjorde israelerne et militært C-54 Skymaster til et sivilt fly og skrev ordene «El Al/Israel National Aviation Company» på siden av flyet. Den 30. september ankom den kommende presidenten Israel.
I 1952 begynte Israels regjering å forhandle med Vest-Tysklands regjering om krigsskadeerstatning for de seks millioner jøder som Tyskland myrdet under krigen. Dette vakte stor oppstand blant mange jøder. Begin gikk i bresjen for demonstrasjoner mot å ta imot tyske erstatningspenger – Wiedergutmachung («å gjøre godt igjen») – fra et land som bare noen år i forveien hadde utslettet en tredjedel av det jødiske folket. «Du kan ikke gjøre forretninger med morderen, motta penger fra ham og fortsatt hevde at du aldri vil tilgi ham for forbrytelsene hans,» insisterte Begin.
Over hele Israel ble det holdt store demonstrasjoner, og flere titusen overlevende fra Holocaust deltok. Og mens Knesset diskuterte spørsmålet, gikk mengden til angrep og kastet stein på bygningen. Det endte med at 56 jødiske og fem arabiske representanter støttet regjeringens forslag mens 50 stemte imot, fem avsto fra å stemme og fire var fraværende. Blant de jødiske Knesset-representantene var situasjonen dermed slik at 56 stemte for og 59 ikke gjorde det.
Etter noen år begynte den politiske hestehandelen å tære hardt på Ben-Gurion, og i desember 1953 trakk han seg fra statsministerposten. De neste to årene var Moshe Sharett (tidligere Shertok) hode3 for Israels regjering. Han skulle ikke få noen lett oppgave. I juni 1955 ble Sharetts regjering styrtet av De generelle sionistene. En måned senere ble det holdt nytt valg til Knesset, og nå kom Ben-Gurion tilbake og tok over tømmene igjen.

Håpet om fred blir knust

Etter at Israel gikk seirende ut av Uavhengighetskrigen, forventet de fleste israelere at nå ville det bli sann og varig fred med araberstatene. Overalt i landet kunne man høre folk som sa: Krigen er over! Vi har slått araberne! Nå er det mulig, og til og med nødvendig, å gå tilbake til sionismens oppgaver: å bygge opp landet, utvikle jordbruket og opprette et sunt og fredelig samfunn.
Og når israelerne leste våpenhvileavtalene fra Rhodos, hadde de grunn til å være optimistiske. I alle avtalene sto det svart på hvitt at hensikten med avtalen var «et uavvendelig skritt for å gjenopprette freden i Palestina», og da avtalene ble undertegnet på Rhodos, forventet alle partene at de bare ville trenge noen måneder på å forhandle fram varige fredsavtaler.
Alle avtalene støttet Sikkerhetsrådets forbud mot å bruke makt og bekreftet at Israel og araberstatene hadde rett til å leve i sikkerhet og uten frykt for å bli angrepet. Avtalene innebar også at det ble opprettet to organer som skulle redusere faren for vold langs grensene. Den ene var de blandede våpenstillstandskommisjoner (MAC), og den andre var FNs observatørkorps i Midtøsten (UNTSO), som skulle overvåke våpenstillstanden.
Den 11. desember 1948 ble resolusjon 194 vedtatt av Generalforsamlingen. Et resultat av resolusjonen var at det ble nedsatt en forsoningskommisjon som fikk tre viktige oppgaver: å opprette en fredsavtale mellom Israel og araberne, å legge forholdene til rette for at de arabiske flyktningene kunne vende tilbake, og å formulere en plan for å organisere et internasjonalt regime for Jerusalem. Det burde ikke komme som noen overraskelse at kommisjonen mislyktes totalt i alle disse oppgavene. Et av kommisjonens største feilgrep var at da de startet diskusjoner i Lausanne i Sveits i april 1949, lot de de forskjellige arabiske representantene delta i diskusjonen som én blokk istedenfor enkeltvis. Dermed var det ingen arabere som turte å ta initiativet til å moderere posisjonene.
Blekket i våpenhvileavtalene var ikke engang tørt før arabere i Judea, Samaria og Gaza overtrådte de våpenhvilelinjene som partene var blitt enige om. Noen av dem gjorde det ganske enkelt for å treffe familiene sine, mens andre gjorde det med mer lumske hensikter.
I begynnelsen klarte MAC midlertidig å forhindre at arabere stjal avlinger, men mot slutten av 1951 ble tyveriene og vandalismen så omfattende at israelske styrker var nødt til å slå tilbake. Det israelske grensepolitiet gikk til aksjon for å arrestere lovbryterne, og de som gjorde motstand, ble skutt. Bare i 1952 ble 2595 arabere arrestert, mens 394 ble drept og 227 ble såret. Etter 1952 begynte noen arabere dessuten med regelrett mord og mordbranner. Det gikk nesten ikke en uke uten at sivile israelere ble drept eller såret av arabiske banditter.
De laverestående arabiske tjenestemennene og det jordanske politiet gjorde lite eller ingenting for å stoppe bandittene, og israelerne valgte å gi de arabiske regjeringene ansvaret for angrepene. Fra juni 1949 til oktober 1954 hevdet Israel at Jordan hadde brutt våpenhvileavtalen 1612 ganger. Jordan, på sin side, anklaget Israel for å ha brutt avtalen 1348 ganger.
Blodsutgytelsen ble som verst da en granat ble kastet inn i et hus i Tirat Yehuda den 13. oktober 1953, der en mor og to barn ble drept. MAC ble tilkalt og trakk den konklusjonen at jordanske terrorister sto bak angrepet.
Nå ville den israelske regjeringen slå hardt tilbake mot jordanske terrorbaser, og en av disse lå i landsbyen Qibya. Kommandoenhet 101, under ledelse av Ariel Sharon, fikk i oppdrag å hevne angrepet. Da enhet 101 kom fram til Qibya, begynte de å sprenge flere hus etter å ha forsikret seg om at det ikke var noen inni husene. Uheldigvis hadde noen i troppen gjort svært dårlige forberedelser, og resultatet var at soldatene ikke fant alle de sivile som gjemte seg inne i husene. Sharon selv forsto ikke omfanget av tragedien før dagen etter, da han hørte på radioen at 69 personer var blitt drept, og at halvparten av dem var kvinner og barn.
Den 17. mars 1954 ble ytterligere 11 jøder drept og to såret da en buss ble angrepet i Negevørkenen. MAC nektet å gi den jordanske regjeringen skylden for udåden og mente at det var private, kriminelle arabere som sto bak angrepet. Dermed trakk Israel delegatene sine fra kommisjonen. Nå begynte dessuten den jordanske regjeringen å sette en stopper for infiltrasjonen. Som et resultat av dette sank antallet drepte israelere til 33 i 1954 og til 24 i 1955.
Ved den syriske grensa var ikke situasjonen stort bedre. Syriske soldater begynte å skyte på sivile ingeniører som drenerte Huladalen, og israelske fiskebåter på Galileasjøen ble også beskutt, selv om hele Galileasjøen ifølge våpenhvileavtalen lå inne på israelsk territorium.
Men på og rundt Gazastripen var situasjonen verre enn langs noen av de andre israelske grensene. På et område som var omtrent seks kilometer bredt og mindre enn 50 kilometer langt, bodde det opptil 200 000 flyktninger og 50 000 vanlige innbyggere. Det egyptiske militære styret hadde tett kontroll over Gazastripen, og flyktningene fikk ikke lov til å ta seg arbeid i selve Egypt. Det er kanskje ironisk at det var nettopp der hvor flyktningene ble behandlet så dårlig av sine arabiske brødre, at hatet mot Israel vokste seg sterkere enn noe annet sted. Og fordi flyktningene hatet Israel, betraktet de det ofte som en patriotisk plikt å infiltrere og angripe jødiske mål.
Mellom 1949 og 1956 ble 1300 israelere drept av arabiske terrorister, banditter og fedayeen, og 80 prosent av de drepte israelerne var sivile. Til sammenligning var 67 prosent av de arabiske ofrene militært personell.
I begynnelsen av 1950 fikk Israel det gjennombruddet de hadde ventet på i fredsforhandlingene med et araberland. Transjordan gikk med på å skrive under på en fredsavtale med Israel, og ifølge avtalen ville hasjemittene blant annet få tilgang til en sone i Haifas havn og tilgang til en trang korridor mellom Jordanelvens vestlige bredde og Middelhavet. Begge folk ville også få garantier om gjensidig tilgang til de hellige stedene i begge deler av Jerusalem.
I samme øyeblikk som nyheten ble kjent, begynte det å storme rundt kong Abdullah, og det ble regjeringskrise i Transjordan. Flyktningene på vestbredden oste av sinne, og Syria truet med å stenge grenseovergangene. Og da Den arabiske liga kom sammen i Kairo noen dager senere, ville Egypt og Saudi-Arabia kaste ut Transjordan fra organisasjonen, men de fikk lov til å bli da de aksepterte en resolusjon som opprettet et forbud mot separate avtaler med Israel.
På tross av dette sendte kongen en hemmelig beskjed til Israel om at «Abdullah, Husseins sønn, ikke bryter sitt ord». Den 1. januar 1950 annekterte han alle de områdene han kontrollerte i Vest-Palestina, og den 25. april endret han offisielt navn på riket til Det hasjemittiske kongedømmet Jordan. Den arabiske liga protesterte, men de gjorde ingenting. Det gjorde imidlertid Egypt. Den 30. juli 1951 ble kong Abdullah skutt og drept utenfor Al Aqsa-moskeen i Kairo av en drapsmann på egypternes lønningsliste.
Men Abdullah var ikke den eneste arabiske lederen som ble myrdet av sine egne arabiske brødre. Den egyptiske statsministeren Nuqrashi Pasha var blitt henrettet av Det muslimske brorskap fordi han hadde gått med på en våpenhvile før Egypt undertegnet våpenhvileavtalen på Rhodos. Libanons statsminister Riad al-Suhl ble henrettet fordi han uttrykte at han var moderat. Hele det syriske regimet ble styrtet i et militærkupp fordi de hadde tapt krigen og undertegnet våpenhvileavtalen.
Men selv om Jordan ga signaler om at de ville ha fred med israelerne, virket det ikke som om de andre araberlandene hadde noe hastverk med å innlede fredsforhandlinger. Problemet var at de fleste araberstatene ikke hadde tapt så mye på grunn av krigen. De hadde nesten ikke mistet noe eiendom eller territorium, de militære tapstallene var ubetydelige i forhold til befolkningen, og hele krigen hadde kostet araberstatene kun 300 millioner dollar.
Araberne hadde dessuten tålmodighet, og de forsto at det kunne ta mange år før de ville klare å overvinne den jødiske fienden. Azzam Pasha mente at dette var arabernes fremste styrke: «Vi har et hemmelig våpen som vi kan bruke bedre enn geværer og maskingeværer, og det er tid. Så lenge vi ikke stifter fred med sionistene, er ikke krigen over. Og så lenge krigen ikke er over, finnes det verken noen som er seierherre eller noen som er beseiret.»
I tillegg til tidsfaktoren hadde araberne enda flere ess i ermet. I januar 1950 kom Den arabiske liga med en plan for å avskrekke andre nasjoner og selskaper fra å gjøre forretninger med Israel. Året etter opprettet de et kontor i Damaskus som skulle administrere boikotten. Europeiske og nordamerikanske selskaper som hadde kontakt med Israel, ble også boikottet.
Araberstatene kuttet også alle bånd med det israelske postvesenet, telefonnettet og telegrafene. De satte en stopper for all transport med båt, fly, bil og tog mellom Israel og araberstatene. Ingen personer som hadde et israelsk visum i passet, fikk lov til å besøke en arabisk stat. Egypt blokkerte også alle israelske skip fra å seile gjennom Tiranstredet eller Suezkanalen, til tross for at Egypt hadde undertegnet Konstantinopel-konvensjonen, som garanterte fri ferdsel for alle nasjoner både i krigstid og i fredstid gjennom Suezkanalen.
I august 1951 klaget Israel til Sikkerhetsrådet, og i september ga Sikkerhetsrådet ordre om at Egypt skulle la de israelske skipene få slippe igjennom. I flere måneder etter dette var egypterne mer rause enn normalt, men i løpet av 1952 ble blokaden gradvis gjeninnført. Og da Storbritannia og Egypt undertegnet en avtale om å evakuere britiske styrker fra Suez i juli 1954, virket det som om det internasjonale samfunnet godtok blokaden som et fait accompli. Nå hadde dessuten Sovjetunionen begynt å vende seg mot Israel, så de hadde ingen forhåpninger om at Sikkerhetsrådet ville hjelpe dem.
Våpenhvileavtalene etter Uavhengighetskrigen betydde at Israel hadde grenser som i beste fall kunne kalles for latterlige, og i verste fall kunne kalles for dødelige. Én ting var sikkert: Grensene var svært skjøre, og de befant seg på steder der de praktisk talt inviterte araberstatene til å angripe og invadere landet. I Midtøsten gikk det 40 arabere på hver jøde, og arabernes armeer hadde åtte ganger flere soldater enn Israel hadde.
Jødenes eldgamle hovedstad, Jerusalem, var delt i to. De jordanske skarpskytterne kunne ligge på lur på Gamlebyens murer og plaffe løs mot de jødiske bydelene, som bare lå et steinkast unna. Grensa mot Syria gikk ved foten av Golanhøydene, og det var ingen som hadde noen illusjoner om at Israel skulle klare å bevare freden når de syriske kanonene hadde verdens beste utsikt over de israelske kibbutzene i Huladalen og ved Galileasjøen.
Det var bare 15 kilometer mellom Jordans hær og Middelhavet, og alle israelske generalers skrekk var at de skulle avskjære forbindelsen mellom de nordlige og de sørlige delene av Israel.
Egypterne hadde full kontroll over Sharm el-Sheikh og Tiranstredet, og dermed var det umulig for israelerne å bygge en fungerende havn i Eilat.
På henholdsvis den jordanske og den israelske siden av Jerusalem fikk ordet «religiøs frihet» to vidt forskjellige betydninger. I Israel ble kristne og muslimer aldri nektet adgang til sine hellige plasser, men på den jordanske siden av grensa hadde ingen jøder adgang til sine hellige plasser. Ifølge våpenhvileavtalen skulle jødene ha ubegrenset adgang til Vestmuren, men hasjemittene nektet å overholde denne regelen. Senere gjorde de situasjonen enda verre da de ryddet en vei gjennom den jødiske gravlunden på Oljeberget og brukte de jødiske gravsteinene til å bygge gangveier til hærens latriner.
På grunn av den skjøre sikkerhetssituasjonen ønsket Israel å opprette et militært samarbeid med ett eller flere vestlige land som kunne garantere den jødiske statens sikkerhet. Og i begynnelsen av 1951 virket det faktisk som om det kunne skje en revolusjon i det anglo-israelske forholdet.
Bare to år etter at israelerne skjøt ned fem britiske fly på slutten av Uavhengighetskrigen, reiste general sir Brian Robertson på offisielt besøk til Tel Aviv. Robertson var øverstkommanderende for de britiske styrkene i Midtøsten, og han snakket åpent om de fordelene som både Israel og Storbritannia ville få av et militært samarbeid mellom de to statene. Han ønsket at landene kunne bli enige om en pakt som ville gi de britiske styrkene tilgang til israelske flybaser og havner.
Kort tid etter skrev utenriksminister Herbert Morrison et brev til Ben-Gurion der han presiserte at han ønsket å oppnå bedre forståelse mellom de to regjeringene, og den israelske statsministeren svarte i samme tone. Men snart ble alle drømmer knust. Etter det britiske valget høsten 1951 tok arabisten Anthony Eden over posten som utenriksminister igjen, og han satte umiddelbart en stopper for de militære samtalene med Israel.
På dette tidspunktet hadde Israel allerede fått tillatelse til å begynne å samle inn penger blant de amerikanske jødene, og i 1950 fikk de også et lån på 100 millioner dollar fra Washington. Når de grønne sedlene begynte å strømme inn i landet, forsto til og med de mest hardnakkete sosialistene på hvilken side av Atlanterhavet deres beste venner bodde.
Washington satte også en prislapp på vennskapet, så da Koreakrigen begynte i juni 1950, og USA trengte stemmer i FN for å fordømme den nordkoreanske aggresjonen, ble Israel nødt til å oppgi sin nøytrale politikk og isteden begynne å støtte «den frie verden».
Men selv om Washington var villig til å låne penger til jødestaten, kom det ikke på tale å selge verken fly eller stridsvogner. Den britiske regjeringen var villig til å selge noen få utdaterte Meteor-fly, men hovedtyngden av det israelske arsenalet besto av et sammensurium av gammelt krigsmateriell fra andre verdenskrig.

Ingen løsning for de arabiske flyktningene

I framtiden skulle det vise seg at et av de mest omstridte spørsmålene i den israelsk-arabiske konflikten var, og er, spørsmålet om de arabiske flyktningene. Paragraf 11 av Generalforsamlingens resolusjon 194 sa at «de flyktningene som ønsker å vende tilbake til hjemmene sine og leve i fred med naboene sine», skulle få lov til å gjøre det, og at de ansvarlige regjeringer og myndigheter skulle betale økonomisk kompensasjon til de flyktningene som ikke ville vende tilbake og som hadde mistet eiendommer i krigen.
Alle araberland stemte imot resolusjonen, siden den ga uttrykk for full fred med Israel, men senere benyttet araberne nettopp paragraf 11 i resolusjon 194 for å hevde at Israel ikke har fulgt internasjonal lov siden de ikke har latt flyktningene få komme tilbake. Dette til tross for at hovedformålet med resolusjonen var å skape fred mellom Israel og araberstatene, noe som araberne nektet å føye seg etter.
Araberne insisterte på at det arabiske flyktningproblemet måtte løses før de ville vurdere å begynne fredsforhandlinger, men israelerne forkastet dette. Så sent som i januar 1949 mente den israelske regjeringen at freden måtte komme før flyktningene kunne få vende tilbake, men de endret snart mening. Snart rådet den israelske regjeringen til at løsningen på flyktningproblemet måtte være at de fikk nye hjem i araberlandene. I arabernes boliger i Israel bodde det nå jødiske familier som selv var blitt kastet ut fra sine egne hjem i araberlandene, eller som var blitt satt i europeiske konsentrasjonsleire av muftiens allierte, nazistene. Og de nektet å bli kastet ut av hjemmene sine igjen.
Israels FN-ambassadør, Abba Eban, forfektet det israelske synet i en tale i Generalforsamlingen. Eban snakket blant annet om den arabiske økonomiske boikotten av Israel og hvordan araberlandene hadde avskåret all kontakt som Israel kunne hatt over alle landegrenser og over Rødehavet, hvordan Israel var utsatt for en konstant krigssituasjon og målet for en sterk opprustning. «Kan man tenke seg noe mer fantastisk enn tanken på at vi skal øke denne faren med en stor eller liten invasjon fra fiendtlig territorium, av mennesker som er støpt i hat mot vår stat?»
På denne tiden var det omtrent 60 millioner flyktninger bare i den frie verden. Det palestinaarabiske flyktningproblemet var et av de minste av dem, med kun omlag én prosent av hele verdens flyktninger.
På begynnelsen av 1920-tallet skiftet nesten to millioner flyktninger hjemland fra Tyrkia til Hellas og omvendt. Etter andre verdenskrig ble 900 000 tyskere tvangsflyttet til Tyskland fra Tsjekkoslovakia, Polen, Ungarn og Jugoslavia. I en utveksling av flyktninger mellom Polen på den ene siden og Sovjetunionen på den andre siden ble 2,5 millioner polakker, ukrainere, hviterussere og litauere nødt til å flytte. Etter at India ble delt i 1947, skjedde det en enorm toveis migrasjon av nesten 13 millioner hinduer og muslimer. Verdenssamfunnet betraktet alle disse forflytningene som et fait accompli, og det var ingen som drømte om at noen av disse skulle flytte tilbake til sitt gamle hjemland. Den israelske regjeringen mente at man burde betrakte Midtøsten på samme måte. Her hadde det også skjedd en utveksling av jødiske flyktninger og arabiske flyktninger, og nå var det for seint å snu denne strømmen.
I mars 1950 kom Generalforsamlingen fram til omtrent samme konklusjon som Israel. Så tidlig som i juli 1948 hadde grev Bernadotte oppfordret FN til å ta hånd om de arabiske flyktningene. Den gangen utnevnte Generalforsamlingen sir Raphael Cliento fra Australia til å koordinere hjelpearbeidet, og flere internasjonale nødhjelps-organisasjoner samarbeidet for å gjøre livet bedre for araberne. Blant disse kunne man finne International Refugee Organization, Røde Kors og American Friends Service Committee. I november og desember 1949 skrev Generalforsamlingen ut sjekker på 34 500 000 dollar for å hjelpe de arabiske flyktningene.
Men i mars 1950 satte FN sluttstrek for den komiteen som bare hadde i oppgave å gi midlertidig nødhjelp, og isteden opprettet de et United Nations Refugee Works Administration, som fikk 54 millioner dollar av FN til å hjelpe de palestinske flyktningene. UNRWA sin oppgave skulle ikke være å gi midlertidig nødhjelp men å starte programmer for å omplassere flyktningene i de araberlandene der de hadde søkt tilflukt.
En del av flyktningene begynte også å forstå at de ikke kunne forvente seg noen snarlig hjemreise til byene de kom fra, og i januar 1951 skrev en komité for arabiske flyktninger i Libanon til Den arabiske ligas politiske komité at inntil man fant en politisk løsning, kunne man ikke la flyktningene råtne ute på landet uten skikkelig mat, husrom eller arbeid. I brevet foreslo komiteen at i hvert fall de flyktningene som ønsket å slå seg ned i andre araberland, burde få lov til å gjøre det. Men det eneste positive svaret på dette brevet, var at Abdullah ga jordansk statsborgerskap til de 200 000 flyktningene som var bosatt på vestbredden av Jordanelven.
Flyktningene på vestbredden hadde det dessuten relativt bra. Omtrent 100 000 av disse hadde fått jobb, og resten bodde i UNRWA sine leire. Flyktningene på Gazastripen, derimot, levde som fanger i den lille sonen. Egypt ville ikke gi dem verken statsborgerskap eller jobb, og de fleste levde i en fattigdom uten like, bortsett fra 20 000 av dem som klarte å få jobb i Irak og landområder i Den persiske gulf. Israel lot dessuten en del arabiske flyktninger få komme tilbake som en del av et program for å gjenforene familier, og inntil 1956 hadde 35 000 flyktninger benyttet seg av denne muligheten.
Fra tid til annen forsøkte UNRWA å starte programmer for å skaffe jobber til flyktningene i araberlandene, men de arabiske regjeringene var raske med å sette en stopper for alle slike planer. Noen av flyktningene ønsket dessuten å fortsette å leve som flyktninger, siden dette kunne ha sine fordeler. Flyktningene hadde tilgang på helsetjenester, slik at flyktningene faktisk levde lenger og fikk flere barn enn den arabiske befolkningen som bodde rundt dem. Cirka 45 prosent av barna fikk gratis skolegang, og selv om de bare fikk en mager rasjon på 1600 kalorier med mel, sukker og ris pr dag, så led de ikke av underernæring. Mot slutten av 1956 var det bare 39 prosent av dem som fortsatt bodde i leirene, men nesten alle dem som hadde fått seg en fast bolig, var fortsatt registrert som flyktninger, på grunn av fordelene som flyktningstatusen ga dem.
I 1950 kom FN fram til at det fantes over 600 000 arabiske flyktninger. Omtrent 100 000 hadde flyktet til Libanon, 80 000 til Syria, mellom 5000 og 10 000 til Irak, mellom 115 000 og 150 000 til Gazastripen og mellom 250 000 og 325 000 til de jordansk-okkuperte områdene.
Det som kanskje var mest sjokkerende, var at de oljerike araberlandene nektet å hjelpe sine arabiske brødre og søstre i nødens stund. Jødene samlet inn mange hundre millioner dollar i USA, Storbritannia og andre land for å hjelpe de jødiske flyktningene som hadde overlevd Holocaust, og de flere hundre tusen jødiske flyktningene som enten var blitt kastet ut av eller som hadde forlatt araberstatene på egen hånd. Men Kuwait, Saudi-Arabia og andre araberland gjorde lite eller ingenting for å skaffe mat og husrom til de palestinske araberne som de så stolt kalte for sine brødre.
Kong Hussein av Jordan var en av dem som kritiserte araberstatene for hvordan de behandlet de arabiske flyktningene: «Siden 1948 har arabiske ledere nærmet seg palestinaproblemet på en uansvarlig måte … De har brukt det palestinske folket til egoistiske, politiske motiver. Dette er latterlig, og jeg vil til og med si kriminelt,» uttalte Hussein i 1960.
De arabiske flyktningene var blitt en brikke i arabernes politiske sjakkspill i kampen mot den jødiske staten, og de visste at misnøye blant flyktningene var god grobunn for antisemittisme og potensielle terrorister.