Kapittel 4
De israelske araberne
Mindre enn en mil vest for Jerusalem, omtrent midt i Judeafjellene, på cirka 650 meters høyde over havet, ligger den koselige arabiske landsbyen Abu Ghosh. På Bibelens tid lå landsbyen Kirjat-Jearim her, og det var her som arken ble oppbevart før David brakte den til Jerusalem. Ifølge en kristen tradisjon var det også her som Emmaus lå, der Jesus viste seg for to disipler etter at han hadde stått opp fra de døde.
Under krigen i 1948 nektet araberne i Abu Ghosh å delta i krigen mot Israel. Resultatet var at Abu Ghosh ble spart for krigens grusomheter, at araberne i landsbyen beholdt freden med sine jødiske naboer, og at araberne i landsbyen fikk israelsk statsborgerskap når krigen var over.
I Abu Ghosh bor det i dag over 6000 israelske arabere, og disse araberne har de samme juridiske og sivile rettigheter som israelske jøder. Araberne i Abu Ghosh kan stemme i lokale valg på borgermester for sin egen by, de kan stemme i nasjonale valg til Knesset1, de bærer israelske pass og identitetspapirer, de har rett til å stille til valg for det partiet de ønsker å tilhøre, de har full ytringsfrihet og kan stå fritt frem og kritisere Israels regjering dersom de ønsker det, og de har full bevegelsesfrihet innenfor Israels grenser. Dette betyr blant annet at de kan flytte til og bosette seg i Jerusalem eller Tel Aviv dersom de ønsker det. Rent juridisk har de også anledning til å reise til de israelske «bosettingene» i Judea og Samaria når de ønsker det, og de kan kjøre på de veiene som er bygd for israelske «bosettere» i Judea og Samaria.
Kort sagt har de rett til å gjøre alt det som en israelsk jøde har rett til. Den eneste juridiske forskjellen mellom de israelske jødene og de israelske araberne, er at jødene er nødt til å gjøre militærtjeneste eller «nasjonal tjeneste», som er en slags siviltjeneste, mens araberne er fritatt for dette.
Ja, de israelske araberne er blitt så integrert i det israelske samfunnet at arabisk faktisk er et av de to offisielle språkene i Israel. Det betyr blant annet at man kan finne arabisk skrift på israelske mynter og sedler, og de fleste veiskilt er skrevet både på hebraisk og på arabisk, i tillegg til engelsk.
Når man besøker Abu Ghosh som turist i dag, kan man se et skoleeksempel på at det finnes håp om fred i Israel. De fleste innbyggerne i Abu Ghosh er arabere, selv om det også bor noen få jøder der. Men selv om det bare er et fåtall jødiske innbyggere i byen, tjener landsbyen fett på jødiske turister som kommer til Abu Ghosh for å spise og drikke noe av den beste arabiske maten man kan få servert i landet.
På sabbaten, når de fleste restauranter i Jerusalem er stengt, er jødene i hovedstaden mer eller mindre nødt til å besøke arabiske restauranter hvis de ikke vil lage middag på sitt eget kjøkken. Israelerne vet dessuten at det ikke er trygt å besøke flere av de store arabiske byene i nærheten av Jerusalem, som blant annet Betlehem og Ramallah, men i Abu Ghosh kan de føle seg like trygge som i de jødiske bydelene i Jerusalem. Når man så tilføyer at araberne i Abu Ghosh serverer den beste hjemmelagde hummus2 og annen arabisk snask man kan tenke seg, er det en selvfølge at man reiser til Abu Ghosh for å spise på fredag kveld og lørdag. Disse dagene kryr det av jødiske matgjester på restaurantene i byen. Noen av restaurantene er til og med eid av jødiske forretningsmenn, som skaffer arbeidsplasser for lokale arabere.
På grunn av den friheten som araberne i Abu Ghosh har, og på grunn av den inntekten som de får fra jødene i Jerusalem, har de en inntekt og levestandard som kan måle seg med mange vestlige land. Dette er en av grunnene til at den israelske arabiske befolkningen har vokst så kolossalt. Fra 1948 til 1971 vokste antallet israelske arabere fra 156 000 til 458 000. Omtrent 6000 arabere emigrerte fra landet i denne perioden, mens 40 000 arabere fikk tillatelse til å immigrere til Israel.
De har også en helt unik frihet til å besøke vesteuropeiske og andre land dersom de vil det. De israelske araberne bærer israelske pass, og dermed trenger de ikke å søke om visum hvis de skal reise til et av de landene som ikke krever visum fra israelere. Dette betyr blant annet at de i skrivende stund kan reise fritt til alle land i EU og Schengen, til Russland, og dessuten til en lang rekke søramerikanske og asiatiske land.
Araberne i landene rundt omkring er i en helt annen situasjon. Hvis du er statsborger i Libanon, Syria, Jordan eller Egypt, er det store begrensninger på hvilke land du kan besøke uten å søke om visum. Og dersom det blir opprettet en palestinsk stat, vil statsborgerne der få omtrent samme problemer som innbyggerne i alle de arabiske nabolandene har.
Men selv om de israelske araberne har alle rettigheter i dag, har de ikke alltid hatt fullkommen frihet. I løpet av de første årene etter at Staten Israel ble opprettet, ble araberne i landet underlagt en unntakstilstand, men denne ble gradvis opphevet, og i 1966 ble de siste restene av unntakstilstanden fjernet. Siden den gang har de israelske araberne hatt full frihet innenfor Israels grenser.
I løpet av de siste 30 årene har de israelske araberne dessuten blitt mer og mer aktive innenfor den israelske politikken. De har dannet sine egne politiske partier, og selv om ingen israelsk regjering har hatt noe arabisk parti med i koalisjonen, har araberne vært i stand til å påvirke viktige israelske beslutninger siden de ofte ligger «på vippen» i Knesset. Da Knesset vedtok Prinsipperklæringen3 i 1993, ble avtalen faktisk godkjent fordi fem arabiske representanter hadde stemt for avtalen. Mindre enn halvparten av jødene i Knesset hadde stemt for avtalen.
Araberne i Abu Ghosh er ikke de eneste som nyter av alle disse godene. Druserne4 på Karmelfjellet og i Galilea har også de samme fordelene som de israelske araberne i Abu Ghosh har. På Karmelfjellet ligger det en stor drusisk by som har fått navnet Carmel City. Navnet ble til da to mindre byer, ved navn Isfiya og Daliyat el-Karmil, vokste sammen og ble slått sammen. Også her er det fullt av israelske jøder på handletur på sabbaten, for her kan man finne mye mer interessante butikker og bedre priser enn det man finner på de moderne israelske kjøpesenterne.
Den store forskjellen mellom de israelske araberne og druserne er at druserne gjør militærtjeneste i den israelske hæren, og mange drusere har utmerket seg og fått medalje fordi de har vist tapperhet i tjenesten. Selv om druserne er en liten minoritet i Israel, er de allikevel mer integrert i det israelske dagliglivet enn de fleste israelske arabere er, og de har et utmerket forhold til sine jødiske landsmenn.
Flere drusere har dessuten vært aktive politikere i Israels sionistiske partier. Den mest kjente av dem er kanskje Ayoob Kara. Han er major i det israelske forsvaret, og han har vært Knesset-representant for Likud i cirka 11 år. Da Benjamin Netanyahu ble utnevnt til statsminister i 2009, ble Kara utnevnt til viseminister for utvikling av Negev og Galilea.
Da tidligere statsminister Ariel Sharon bestemte seg for å kaste ut opptil 10 000 jødiske innbyggere fra Gazastripen og Samaria i 2005, var druseren Kara en av dem som forsøkte å sette en stopper for planene, ettersom han forsto at en tilbaketrekning fra Gaza ville bety at Hamas ville få kontrollen og bruke landområdene til å angripe Israel.
Her er det kanskje verdt å merke seg at Likud helt åpenlyst kaller seg for et sionistisk parti. Denne araberen sitter altså som Knesset-representant for et sionistisk parti i Israel, og han er en av de mest sionistiske av det partiets representanter!
Og Ayoob Kara er ikke den eneste araberen som har vært politisk aktiv i sionistiske kretser. I 1995 ble muslimen Ali Yahya utnevnt til den første israelske arabiske ambassadøren. Han ble sendt til Finland, og senere har andre arabere, beduiner og drusere vært både ambassadører og konsuler for Israel i Hellas, Vietnam, Ecuador og USA. Siden 1999 har dessuten flere arabere vært utnevnt til statsrådsposter eller som viseministre i den israelske regjeringen.
Men selv om de israelske araberne har de samme rettigheter som de israelske jødene har, finnes det allikevel problemer. Abu Ghosh og Carmel City er to eksempler på at jøder og arabere kan leve i fred innenfor Israels grenser, men det finnes også arabiske byer der befolkningen er sterkt misfornøyd med det israelske styret. Umm el-Fahm er et godt eksempel på dette. Selv om innbyggerne i Umm el-Fahm rent juridisk sett har nøyaktig de samme rettigheter som araberne i Abu Ghosh, eller jødene i Tel Aviv for den sakens skyld, er det i praksis mye større avstand mellom dem og de jødiske innbyggerne i landet.
Umm el-Fahm blir betraktet som et senter for islamistisk aktivitet innenfor Staten Israels grenser, og det var en av de første kommunene som ble styrt av en islamistisk bevegelse.
Med nærmere 50 000 innbyggere er Umm el-Fahm den største muslimske byen i Israel, og innbyggerne her har flere ganger tørnet sammen med det israelske politiet i slåsskamper og opptøyer. Siden byen ligger i nærheten av Jenin, som i mange år var terroristenes «hovedstad» i Samaria, har mange palestinske terrorister kommet fra Jenin gjennom Umm el-Fahm. Israelere er dermed generelt sett nervøse og redde for at innbyggerne i Umm el-Fahm kan være en femtekolonne innenfor Israels grenser, og det å lete etter jødiske turister i butikkene og restaurantene i Umm el-Fahm, er som å lete etter ei nål i en høystakk.
Men selv om de israelske araberne og druserne har alle de samme rettighetene som jødene har på papiret, vil du ofte finne at de klager på at den israelske regjeringen diskriminerer mot dem på mange forskjellige måter.
De israelske araberne klager ofte på at regjeringen ikke gir dem penger til å oppgradere og vedlikeholde kloakksystemet, gatene, skolene og andre lignende prosjekter. Og det er definitivt sant at når man reiser rundt omkring i Israel, så vil du finne at de jødiske byene er i mye bedre stand enn de arabiske byene. Det er en enorm forskjell på standarden i den ultramoderne jødiske byen Modiin, som ligger midt mellom Jerusalem og Tel Aviv, og den arabiske byen Tamra et par mil nordøst for Haifa. I Tamra ville ingen drømme om å kaste toalettpapir i toalettet, da de vet hvilken katastrofe en slik uansvarlig handling vil føre til. Men i Modiin, som ble planlagt ned i minste detalj før det første spadetaket ble satt, er det ingen som bekymrer seg for om kloakksystemet vil fungere.
Det er derimot forskjellige forklaringer på hvorfor de jødiske byene ser så mye bedre ut enn de arabiske byene. Araberne vil ofte hevde at det er på grunn av diskriminering, men årsaken har også å gjøre med at de arabiske kommunene ikke har like høye skatteinntekter som de jødiske byene har. I mange land verden over kan man se hvordan jødene er flinkere enn de fleste andre innbyggerne til å starte firmaer, tjene penger og skaffe myndighetene høye skatteinntekter, og det er også tilfelle i Israel. Dermed har de jødiske byene i gjennomsnitt høyere skatteinntekter enn de arabiske byene.
Men til og med i de arabiske byene, der befolkningen står opp og kritiserer den israelske regjeringen, vil du oppdage at så godt som alle heller vil bo i Israel enn i en palestinsk stat.
I september 2004 intervjuet jeg en arabisk handelsmann som eide en butikk i Gamlebyen i Jerusalem der man kunne få kjøpt alskens muslimske, kristne og jødiske suvenirer. Den arabiske butikkeieren var muslim5, og han hadde ingen motforestillinger mot å beskylde «de jødiske bosetterne», som han kalte dem, for alle ulykker som hadde rammet ham og virksomheten hans. Det var «de jødiske bosetterne» som hadde skylden for at virksomheten hans gikk dårlig og at han nesten ikke hadde kunder i butikken sin.
Her er det kanskje på sin plass å bemerke at fire år før dette intervjuet hadde turismen i Israel kollapset som en følge av den terrorkrigen som Hamas, Fatah og andre palestinske terrorister drev mot Israel etter at Yasser Arafat hadde forkastet Israels tilbud om en palestinsk stat i forhandlingene ved Camp David i juli 2000. Man kan dermed stille seg spørsmålet om det virkelig var «de jødiske bosetterne», eller om det var de palestinske terroristene, som hadde skremt vekk alle kundene fra de arabiske markedene i Jerusalem.
Men midt i denne arabiske handelsmannens høylytte tirade og kritikk mot Israel og «de jødiske bosetterne», spurte jeg om han heller ville bo i en palestinsk stat med Yasser Arafat som president. Da fikk jeg et kort og konsist svar tilbake: «Nei, da er det bedre å bo under den israelske okkupasjonen.»
Den arabiske handelsmannens svar er et godt eksempel på hva de fleste israelske arabere føler. De vet godt at Yasser Arafat, som forøvrig døde noen måneder etter det nevnte intervjuet, hans etterfølger Mahmoud Abbas og hele klanen av Fatah-terrorister er noen av de mest korrupte politikerne som finnes i verden i dag. I løpet av de 20 årene som har gått siden Oslo-prosessen begynte i 1993, har de ruinert de palestinske byene og landsbyene der de har fått kontrollen,6 og ingen israelske arabere vil leve under et slikt styre.
Hamas er heller ikke særlig populære blant de fleste israelske arabere. De vet visstnok at Hamas er mindre korrupte enn Fatah. Hvis Hamas hadde fått makten i den palestinske staten, ville en større andel av pengene ha havnet hos befolkningen. Men samtidig vet de at Hamas ville betydd slutten på den personlige friheten som de har under «den israelske okkupasjonen».
Nettopp derfor reagerer de israelske araberne voldsomt mot alle planer på å påtvinge dem et palestinsk styre. Den tidligere israelske utenriksministeren Avigdor Liberman var leder for et parti ved navn Jisrael Beiteinu som foreslo at Israel og en påtenkt palestinsk stat burde «bytte land» slik at Israel kunne beholde de største blokkene av bosettinger i Judea og Samaria, og i gjengjeld kunne den palestinske staten få kontrollen over Umm el-Fahm og flere arabiske landsbyer i den såkalte «triangelen». Men da Jisrael Beiteinu lanserte dette forslaget, reagerte innbyggerne i Umm el-Fahm med vantro og sinne. Yunis Jabareen, en tidligere viseborgermester i byen, svarte på Liebermans plan med: «Dette er en spøk. Vi er statsborgere i dette landet.»
De israelske arabernes liv har definitivt ikke vært noen dans på roser, men de har hatt mye større frihet på mange områder enn det de fleste andre arabere har hatt. Det er ironisk at hvis en araber som bor i Syria, reiser seg opp og kritiserer den syriske regjeringen og president Bashar al-Assad, er det stor fare for at mannen med ljåen kommer og banker på døra.9 Men hvis en araber i Israel står opp og hudfletter den israelske statsministeren, er det ingen som trekker på skuldrene engang.
De israelske araberne vil noen gang klage over at de bor i et land med et stort jødisk symbol i flagget, at landets offisielle symbol er den sjuarmede lysestaken fra det jødiske templet, og at landets nasjonalsang handler om jødenes håp om å få være frie i sitt eldgamle hjemland. Men de israelske araberne er tross alt i nøyaktig samme båt som mange andre mennesker over hele verden er. I Norge har vi et kristent symbol i flagget vårt, vi har en nasjonalsang som er bygd på den kristne troen, og allikevel klarer mange samer, jøder og personer fra andre religioner å leve i Norge som gode statsborgere. I mange andre land verden over kan man se det samme fenomenet, både i kristne, muslimske, buddhistiske og andre land.
Araberne har det bedre i Israel enn i de fleste andre araberland. Og de araberne som er mest positive til Israel og som lever nærmest jødene, er de som nyter mest av det israelske statsborgerskapet de har fått.
Hvem bryr seg om de israelske araberne? Selv om Israel på ingen måte er et perfekt land, og selv om man bør ta på alvor alle anklager om diskriminering, er det ingen tvil om at de israelske araberne i bunn og grunn har et mye bedre liv enn den generelle arabiske befolkningen i Israels naboland. Hvis jødene aldri hadde vendt tilbake til forfedrenes hjemland, og hvis den jødiske staten aldri var blitt opprettet, ville disse araberne antagelig ha vært underkuede bønder på landsbygda i den sørlige delen av diktatorstaten Syria. De israelske araberne har sannelig nytt godt av sionismens frukter.